Hentet fra Lørdagskronikken i KV lørdag 23. mai 2020
For første gang på 40 år hadde jeg i år en 17.mai-feiring uten avisoppdrag med blokk og fotoapparat for lokalavisa. Nei, det var ikke på grunn av korona, men rett og slett på grunn av uheldige omstendigheter som gjorde det umulig å bevege seg på vanlig måte ute.
Dermed var det klart for feiring av nasjonaldagen
hjemme i godstolen foran tv-skjermen sammen med kona. Men nettopp det skulle vise seg å bli en hyggeligere opplevelse enn det jeg hadde tenkt. For takket være en fantastisk innholdsrik 17.mai-meny fra NRK's side, ble det noen morsomme timer foran skjermen.
Det var rett og slett imponerende å se kreativiteten som var lagt til grunn, med servering av morsomme og flotte innslag fra det ganske land. Alt fra alternative båt-tog på sørlandet, traktortog fra innlandet, snøscootertog i nord, isbadefeiring i norske farger, til et potetløp i snøen på et islagt fjellvann i Finnmark. Og mye, mye mer.
Flott var det også å se kongefamilien legge ut på en rundtur til bomiljøer og sykehjem for å hilse på folk i finstasen. Mange rørende innslag. Og for min særdeles lettrørte kone ble det noen timer med fritt utløp.
Og da klokka var ett, ble det selvfølgelig å reise seg i stua og bli med i "landskoret" da alle skulle synge nasjonalsangen samtidig. Jo, dette ble på alle måter en annerledes, men veldig fin 17. mai.
JEG HAR for øvrig alltid vært glad for den reklamefrie statskanalen vi har, og etter denne opplevelsen er ikke tilfredsheten blitt noe mindre. Dette kan virkelig NRK. Reportasjene ga et flott bilde av det nasjonale samholdet som Norge er tuftet på, og som ikke minst kommer til syne denne våren. Vi er virkelig et folk som står sammen og gjør det beste ut av situasjonen. Og kan ikke 17. mai feires på vanlig måte, ja, så finnes det selvfølgelig andre måter å markere på.
GJENNOM REPORTASJENE slo det meg at kanskje ikke siden 1945 og årene etter frigjøringen, har begeistringen over å feire nasjonaldagen vært større enn den er i dag. Jeg husker fra min egen barne- og ungdomstid, at stemningen kanskje var noe mer avmålt og nøktern enn den vi opplever i dag. Selvsagt var det stor oppslutning om tog og taler, men var det den samme begeistringen den gang?
Jeg vet ikke helt, kanskje jeg tar feil. Men jeg husker i hvert fall at det i min oppvekst var litt flaut å skulle gå med flagg og annen pynt på 17. mai og rope hurra. I dag er det jo om å gjøre å vifte med flaggene og la hurraropene runge mest mulig for å la begeistringen og gleden komme til uttrykk. Og det er jo kjempeflott.
MEN TV-SENDINGEN ga også rom for andre assosiasjoner på nasjonaldagen. I ett av innslagene var det en kar som poengterte at det er lokalsamfunnene i landet som gjør oss norske. Med andre ord at det er alt det som folk bidrar med rundt omkring som til sammen utgjør det norske særpreget og det landet vårt er bygget på.
Jeg syntes det var ganske godt sagt. Styrken vår har alltid ligget i nærheten og samholdet som kommer spesielt til uttrykk i de små bygdene og byene rundt om i landet.
Men samtidig kunne jeg ikke unngå at disse tankene tok meg videre til den samfunnsutviklingen og politikken som vi har i dag. Det ble et tankekors. For er dagens politikk et uttrykk for å opprettholde og styrke de viktige lokalsamfunnene våre? Svaret må dessverre bli nei.
For uansett hvordan man snur og vender på det, så har den omfattende sentraliseringspolitikken vi har hatt i mange år, tappet lokalsamfunnene for innhold og ressurser. Nærheten til tjenestene blir borte. Trygge og gode miljøer blir revet opp, og lange avstander gjør ting mer tungvint for folk.
Økonomiske stordriftsfordeler og større faglige miljøer er argumenter som ofte brukes for å forsvare endringene. Men jeg vet sannlig ikke. Ofte virker dette mest som innøvde floskler for å få det dit man vil.
Egentlig ganske underlig at folk i et land som Norge gang på gang må kjempe for sine lokalsamfunn, for å verne om den nærheten som er så viktig. Og spesielt merkelig føles det nå i disse koronatider, at det er blitt brukt så mye tid og ressurser på slike endringer, når vi ser hva som virkelig gjelder når hverdagen skifter.
MEN NÅR det er sagt, så viser en samlet feiring av nasjonaldagen at kreativiteten og engasjementet rundt om i landet er til stede i fullt monn. Vi står sammen og gleder oss over det gode landet vi bor i. Uansett hva vi må kjempe mot, så krummer vi nakken og prøver å tilpasse oss så godt vi kan. Det er vel slik den norske sjelen er.
Hurra for 17. mai - og hurra for Distrikts-Norge!
Comments