I løpet av få dager har Norge, og snart hele verden, blitt "put on hold". En unntakstilstand som ikke har sett sin like siden 2. verdenskrig!
Dette føles uvirkelig, - men er i høyeste grad likevel virkelig, og vi prøver alle å forholde oss til myndighetene, - og gjør det vi blir bedt om å gjøre.
I Norge er det en dugnadsånd som ikke alle land kjenner til, og det nyter vi godt av nå. UD fraråder utenlandsreiser og ber nordmenn i utlandet om å komme hjem. Alle hjemkomne sendes rett i karantene i 14 dager.
Vi håndhilser ikke, vi klemmer ikke og vi holder avstand. Vi har hjemmekontor hvis vi kan, og på offentlige transportmidler skal det heller ikke være for mange. Det meste er stengt ned og avlyst rundt oss, så dette berører de fleste bransjer. Noen mere enn andre...
Så nå er vi hjemme og er prisgitt våre hobbyer, hjemmekinoen og får med oss de fleste nyhetssendingene. Det er stadig endringer og nye tiltak, og korona-tilfellene øker fra dag til dag. Utsiktene er dystre, også på jobbfronten, og jeg tar meg i å tenke at det hadde vært greit å være pensjonist i disse dager, og ikke ha medansvar i en reiselivsbedrift. Vi som jobber må bare "brette opp armene" og stå i det, og ta det som kommer. "Stå han av!", som nordlendingene sier. Så vi tar en dag av gangen og kan ikke annet gjøre.
Da alt stoppet opp
Først trodde vi at dette ikke var verre enn influensa, - men i løpet av en uke endret alt seg. Det skulle vise seg å være mer alvorlig enn som så...
Fisker'n og jeg er med i kor, og først ble Korkaféen avlyst, så et annet synge-oppdrag, og dagen etter var alle korøvelser stoppet fram til etter påske. 100-års-bursdagen vi skulle i til ei gammel tante i dag, ble selvfølgelig også avlyst. Og jeg kunne bare glømme utenlandsturen som jeg hadde gledet meg til i over ett år; nemlig til "Zim-Zam-Bot", med besøk til Victoria-sjøen og skikkelig safari i Afrika.
Nå stenges grensene til de fleste land, og alle slipper bare inn sine egne. Det viktigste nå er å stoppe spredningen. Vi er på dugnad - og alle tar et tak - sammen!
Behov for Korona-pause
Det er lørdag og helg. Fisker'n forsvant tidlig i dag, og har tatt med seg fluestanga til Ørvik-landet. Jeg har hatt en runde med aviser og nyhetsoppdateringer, flere telefoner, sjekking av mailer via hjemmekontoret, - så nå har jeg desperat behov for luft og å komme ut i det fri.
Sola skinner fra en nokså blå himmel, og jeg ser ut og lengter etter en skikkelig korona-pause, fra nyhetene som velter over meg, samme når...
Jeg pakker sekken og legger i vei mot rasteplassen inne i skogen. Her er det ingen korona-trussel, - bare frisk luft, fuglesang og flott natur.
Vi er heldige vi som kan gå ut av døra og omtrent rett inn i skogen. Det er ikke alle forunt. Og jeg tenker med meg sjøl at det burde jeg sette mere pris på, - det er jo ingen selvfølge.
Klem et tre!
Siden det er slutt på klemming, fikk vi i går tips på TV om å gå ut i skogen og klemme et tre, og som sagt, så gjort. Jeg finner en stor bjørk langs stien som jeg syns passer, og klemmer til. Ikke så myk klem akkurat, - men likevel en klem. Det å klemme et tre er ikke noe nytt fenomen, jeg har hørt om det før og flere driver med det. Visstnok skal det skal gi en indre ro, og være godt for mye.
Det er grønt i skogen nå i mars, kun noen snøklatter igjen fra siste snøfall. Det er knopper på porsblomsten, og bjørnemosen strutter grønn og lysende. Det er mye å se på hvis en bare tar seg tid og legger merke til det som er rundt...
Vanligvis er det ikke trengsel av folk i skogen, og heller ikke i dag. Men plutselig møter jeg en fra nabo-feltet og vi tar en prat - på god avstand. Det første ho sier er; "Hei, - er du i karantene?" Nei, sier jeg, det er jeg ikke. Jeg trengte bare litt luft og en pause fra hus og nyheter. Da er det vel ikke så farlig...
Den hyggelige rasteplassen inne i skogen
Framme ved bålplassen er det stille. Benkene står der og grua er tom og svart. Plassen bare står der og venter på besøk. Det blir ikke fyring nå heller, - det er bare meg og en kaffekopp i dag, pluss stillheten og fuglesangen.
Denne fantastiske plassen er laget av en flink nabo, og ligger bare en 15 minutters spasertur fra byggefeltet. Her er alt du måtte trenge; et lager med ved, øks og sag, og til og med sitteunderlag. Benker og grue med kaffelars og opplegg for stekepanne, det er bare å ta med maten. Det er gjort et dypt innhugg i vedlageret siden i vinter, så stedet er nok flittig i bruk.
Jeg lener meg tilbake, lukker øynene og lar sola varme fjeset, mens jeg lytter til fuglesangen. De lekne kjøttmeisene synger av full hals og ofrer ikke korona-viruset en tanke. Her er livet som det pleier; lykkelig og lett.
Etter en halv time, noen munnfuller med kaffe og litt sjokolade, vender jeg tilbake til sivilisasjonen og hverdagen. Og etter få minutter ser jeg postkasse-stativet på toppen av stien.
Livet er ikke helt normalt nå om dagen, - men la oss håpe at "korona-vinden" snart vil snu, og at vi klarer å komme ut nokså hele på "den andre siden". At livet snart er tilbake "på hengslene" igjen. Vi liker det best sånn, - men kanskje vi da har lært noe av denne pausen, - og at vi setter enda mere pris på friheten og det vi har. La oss håpe det.
Ha en god og smittefri helg!
댓글