Det nærmer seg avslutning på vår reise i Israel nå, - men vi har en flott tur igjen, nemlig til Nasaret, med besøk i Bebudelseskirken, en gammel synagoge og Josef's "snekkerverksted". Nasaret er en by som prøver å følge med utviklingen, selv om de har vært med fra starten av vår tidsregning.
Som vanlig er vi tidlig på'n og i dag kjører bussen fra Magaan helt sør i Genesaretssjøen og så dreier vi sør-vestover i retning Middelhavet. Vi kjører forbi "Degania Alef", den aller første kibbutzen i Israel - fra 1909. (Her bodde Morse Dajan, han med lappen for øyet. Visste du at han mistet øyet sitt i kampen mot franske styrker i 1941?)
Vi kjører gjennom "Yavne el"-dalen, et av de eldste jødiske samfunn i landet, og mot toppen har vi god utsikt mot Jordan til høyre og Syria til venstre. Vi kan se at det ryker fra Golan-høydene. Her i denne dalen er det veldig fruktbart og her dyrkes alt som kan dyrkes; hvete, korn og senere dyrker de mais. To avlinger høstes på samme felt. Bomull dyrkes også. (Høyeste produksjon i mengder/pr. mål i verden.)
På høyre side passerer vi fjellet Tabor (som ligger ca. 587 m.o.h.), og med byen med samme navn ved foten av fjellet. Dette fjellet er kjent fra Bibelen, som stedet der Jesus møtte Moses og Elias. Fjellet er nevnt både i GT og NT. Nå er det ca. 10 km igjen til Nasaret, og vi kjører også forbi byen Nain, hvor vi husker at Jesus oppvakte sønnen til en enke.
Nasaret - den hvite byen
Vi kjører oppover i terrenget og nærmer oss Nasaret, som også blir kalt den hvite byen, og som ligger på de høye fjellområdene i Galilea, mellom Jordan og Middelhavet, 350 m.o.h. Byen er jødisk, men radikale islamister prøver å ta over byen, ifølge Stefan. Han forteller at byen er delt i to, med den jødiske delen på høyre side og den arabiske på venstre. Vi skal besøke den arabiske siden. Fra gammelt av var Nasaret en ubetydelig by, og ble først nevnt i NT. (Det nye testamentet.)
Nasaret er en flerkulturell, tradisjonell og samtidig moderne by. I det som en gang var en kristen by er muslimene i dag i flertall. En ny og moderne jødisk bydel, Øvre Nasaret, ligger i forlengelsen av den gamle arabiske byen. 77 tusen mennesker bor i den arabiske delen, og 30 tusen av dem er kristne arabere. 42 tusen har flyttet til den jødiske delen av byen og de flytter stadig. Men heldigvis lever de ulike religiøse gruppene som regel sammen i fred.
Det er spesielt å kjøre inn i denne byen, med store kontraster fra gammel til ny tid. Nasaret er den største, rikeste og mest moderne arabiske byen i landet. Kjempestore reklameplakater møter oss langs veien, her er "Sport-fashion"-butikker, kaffebarer og flere kjøpesentre.
Jesu barndomsby har turisme som sitt største levebrød
Nasaret er en by som lever av turisme, og det er ikke så rart, siden de er midt i sentrum av der vår tidsalder startet. Evangelisten Lukas skrev at "Josef dro fra Nasaret til Betlehem i Judea sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn". De dro tilbake etter flukten fra Egypt og Herodes ikke lenger levde, og Jesus vokste opp og hadde sine barneår her. Han gikk i "snekker-lære" hos Josef.
Rundt 30 år gammel begynte han sin gjerning, og dro til Kapernaum, hvor han fant sine disipler. Han reiste tilbake og talte i den gamle synagogen, men han provoserte dem med sin lære og det at han sa at han var Guds sønn, - det ble for drøyt for dem. Han ble aldri akseptert i egen by, noe han også bekreftet selv. Men i dag er historiene om Jesus en uadskillelig del av byen Nasaret. Historien fortelles hver dag i byens kirker, av guider på mange tungemål fra hele verden.
By-sightseeing i Nasaret
Vi parkerer bussene og spaserer den korte veien oppover bakken til Bebudelseskirken, som er et av målene for reisen hit. Kirken, som er den største i midtøsten, har et tårn som kan minne om et fyrtårn, og kan sees på lang avstand.
Moskéer og kirker ligger side om side her, og Nasaret har hele 30 kirker og klostre, som representerer et bredt spekter av kirkesamfunn, i tillegg til moskéer og synagoger.
Bebudelseskirken - med vakre Maria-bilder fra hele verden
Kirken er bygd over grotten der de mener huset til Marias foreldre lå. Den blir kalt "bebudelseskirken", fordi det var her engelen Gabriel viste seg for jomfru Maria, og sa at hun skulle føde enn sønn og kalle ham Jesus. Maria og Josef fikk syv barn; fire gutter og to jenter, i tillegg til Jesus.
Først blir det litt info på utsiden, og Stefan forteller litt om denne romersk-katolske kirken som tilhører Vatikanet. Kirken ble bygget i 1969 av Fransiskaner-ordenen, og pave Paul VI ba det katolske folket om å lage et bilde av Maria, basert på deres kultur. Det førte til at det kom bilder fra mange nasjoner, laget av forskjellige kunstnere. Så kirken er full av vakre bilder av Maria og Jesus-barnet, både i gården på utsiden og inne i kirken. Bildene er merket med landet som det representerer.
Denne katolske kirken har en bysantisk stilarkitektur. Fronten på kirken er vakker, og har mange små vinduer for å slippe mest mulig lys inn i kirken, i tillegg til vakre tekster på latin gravert inn i steinene på kalksteinsfasaden og relieffer av Maria, engelen Gabriel og de fire evangelistene; Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Over dem en bronsestatue av Jesus.
Over inngangen står disse ordene:
"Verbum caro factum est et habitavit in nobis".
"Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss". (Joh.1:14.)
Vi beveger oss innover i kirken, som har en enorm tak-konstruksjon. Den store kuppelen som sees over hele Nasaret har en fyr-lykt på toppen, og symboliserer Verdens lys.
Den enorme kuppelen står over hulen som de mener inneholder hjemmet til Maria og hennes foreldre. Her antas det at erkeengelen Gabriel kom til den unge Maria, rundt 14 år gammel, og sa at hun skulle bli mor til Guds sønn. Og Maria svarte; "La det skje etter ditt ord".
Kirken har to etasjer, er fargerikt dekorert og har flott glasskunst i vinduene. Øverst ligger sognekirken for Nasarets katolske samfunn. Her er veggene prydet med flere malerier, mosaikker og skulpturer av Maria, som er en gave fra forskjellige land rundt om i verden.
Øverst til venstre; fra Madrid, USA i midten og Mexico til høyre. Under til venstre sees Peru, Kina og India.
Latinske ord, risset inn i veggflisene, følger oss ut igjen i solskinnet. Og vi tar en fortjent pause mens vi prater litt med hverandre og beundrer det fantastiske mosaikk-gulvet utenfor Bebudelses-kirken. Mange vil ta bilder og forevige dette spesielle stedet.
Neste stopp er Josef's "snekkerverksted"
Vi beveger oss mot nok en kirke, - og slett ikke et snekkerverksted, iallfall ikke som vi tenker... Som jeg har nevnt før; kirker blir bygd over de aller fleste minnesteder, sånn er det bare. Så denne kirken er på stedet hvor Josef hadde verkstedet sitt eller hvor den lille familien hadde hjemmet sitt.
Stefan sier at Josef var bygningsarbeider, og at det ikke står noe sted at han var snekker. Mest sannsynlig jobbet han kanskje med både stein og tre, siden stein var det vanlige bygningsmaterialet i området. Denne kirken ligger rett bak, og står veldig i skyggen av den skyhøye kuppelen på Bebudelseskirken på sørsiden. (Akkurat som Josef selv levde i skyggen av Jesus og Maria.)
Denne kirken - også kalt "St.Joseph's church" ble bygget i 1911, på restene av en korsfarerkirke og over et hulesystem. Stedet ble først omtalt på 1600-tallet da en italiensk forfatter beskrev stedet som "huset og verkstedet til Josef". Arkeologiske utgravninger i 2009 beviser at det har vært en liten befolkning på rundt 50 familier i Nasaret. Det som på Jesu tid var en liten landsby.
Inne i kirken går en trapp ned til en krypt, hvor hulene kan sees gjennom en rist i gulvet. Her er det også rester etter et stort dåpsbasseng, og videre en passasje som fører til et underjordisk kammer. Fra dette er åpninger til vanncisterner og kornsiloer, kuttet inn i den myke kalksteinen av tidligere innbyggere. Slike underjordiske depoter var typisk for gamle Nasaret.
Gjennom det arabiske middelalder-markedet
Vi har en plass igjen å besøke, nemlig den gamle synagogen i byen. Men for å komme dit må vi ta veien gjennom det arabiske markedet. Vi beveger oss bare noen få hundre meter nord for Bebudelses-kirken og inn gjennom en liten portal med en stjerne over. Her er trange smau, med små butikker som tilbyr sine varer av alle slag.
Gamlebyen i Nasaret, - en tur tilbake til fortiden!
Det er så jeg kan kjenne både lukten og det historiske suset fra middelalderen, - dette er artig og veldig annerledes enn våre moderne varehus. Her er fristende oliven, du kan få en smoothie, presset på gamlemåten, fra granateple, appelsin eller hva du måtte ønske. Isenkram-butikken er et syn, og sigarettene tilbys i åpne pakker, som rullings. En ung slakter kikker litt forskrekka på meg, der jeg knipser et bilde i forbifarten av dyreskrottene som henger utenfor butikken.
Tepper og klær er det også nok av her inne, - det er bare å velge. Det er synd at vi ikke kan mere enn å kaste et raskt blikk på alt vi passerer, og prøve med et lite nikk og et smil, til kjøpmennene som ikke får stort salg fra disse norske turistene. Vi får håpe at noen har bedre tid enn oss. Og har du tid, - er det flere plasser å slå seg ned og få seg en kaffekopp og litt å bite i. Men alle virker blide og hyggelige her.
Den gamle synagogen i Nasaret
Selv om Nasaret nå er den største byen i Nord-Israel og ofte har blitt sett på som landets "arabiske hovedstad", er byen antatt å ha vært ekstremt liten på Jesu tid. Kanskje bare noen få hundre innbyggere, ifølge deseret.com.
Vi går til enden av en smal gate, til høyre og plutselig er vi der. En bitteliten plass foran en åpen dør, med et skilt som det står "synagoge" på. Til venstre for oss er det en lang trapp overlesset med blomsterpotter. Et fredelig og innbydende sted...
Synagoge-kirken, som den blir kalt, er av lokale, kristne tradisjoner kjent for å være stedet der Jesus leste fra de gamle skriftene etter sin dåp i Jordan, men det kan ikke bekreftes. Denne kirken har hatt besøk av pilegrimer siden 600-tallet, men det sies at den er minst 2300 år gammel, så det kan ha vært denne synagogen Jesus og familien gikk til...
Inne i synagogen er det pyntet til jul, og det brennes røkelse. Lukten er så intens at flere må gå ut igjen, - dette er sterk kost for allergiske neser. Vi setter oss ned og hører på Stefan. Etterpå leser Maria bibelteksten fra Lukas, teksten om Jesus da han underviste i synagogen på hjemstedet sitt.
Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige"... (Lukas; 4:16-18.)
Det nærmer seg lunsjtid, så vi rekker ikke se mere av Nasaret og begynner nedturen mot bussene. Vi passerer "hverdagen" i byen, hvor folk er travelt opptatt med sitt. Eldre menn sitter og prater og tvinner sine bønnelenker. Pengevekslerne er aktive i gatebildet, og kjøpmennene tilbyr sine varer. Jeg finner et kumlokk som også må foreviges. Har jeg fortalt at jeg har en "greie" med kumlokk? Jeg bare må ta bilde hvis jeg ser et...
Vi forlater Nasaret og Jesu hjemsted, hvor han ikke ble akseptert. Han var jo Josefs sønn i folks øyne, og det var nok ikke lett å akseptere at han utga seg for å være Guds Sønn. Man skal ikke komme her og komme her... Han sa det jo sjøl; "Ingen blir profet på sitt hjemsted".
Men uansett, - Mannen fra Nasaret har forandret verden og milliarder av menneskers liv. Litt rart å tenke på at han vokste opp akkurat her...
Lunsj på kibbutzen Mizra
Vi forlater Nasaret og kjører nedover igjen, til vi kommer til kibbutzen Mizra, på utsiden av byen Afula. Her bor guiden vår, Stefan, og han vil gjerne vise oss stedet og fortelle litt om hverdagslivet på en kibbutz. Men først skal vi spise lunsj i den felles spisesalen, - og vi gleder oss - for han har skrytt av den gode maten de har her.
Etter en fantastisk god og varm lunsj, med et riktholdig utvalg, benker vi oss i kino-salen for å høre på Stefan.
Livet og hverdagen på kibbutzen
Den første kibbutzen, Degania Alef, kom til i 1909. Ordet kibbutz betyr "en gruppe mennesker" eller "forsamling". Alle som bor i en kibbutz, lever sammen i et kollektiv og deler det de har.
Kibbutzen Mizra kom i 1923. De har komitéer for alt, og kibbutzen ledes av en ordfører, som skiftes ut ofte, men alt bestemmes av fellesskapet, med håndsopprekning.
Her er det 8.000 mål dyrket mark, av det 500 mål med frukttrær. (6.000 trær, hvor Stefan har klippet alle!) De har 650 melkekyr, skole og barnehage. I tillegg har de industri. Alt som produseres og selges går til felleskassa. Også de som jobber på utsiden av kibbutzen betaler inn lønna til fellesskapet. I tidligere tider fikk ingen lønn, men nå får alle litt lønn og kan selv betale for det de spiser og trenger. Og har året vært bra, får alle en bonus. Det er nytt system nå, og det har ført til at flere unge har kommet tilbake og vil være og bo i fellesskapet. Dette er en trygg måte å leve på, avslutter Stefan.
Dette var helt nytt for meg, og det er en veldig annerledes levemåte mot det vi er vant til, men sikkert en flott måte å leve på. Du må bare lære deg å tenke helt nytt, - men de som fødes inn i det, vet jo ikke om noe annet.
Fikk du med deg starten på reisen vår?
Comments