Inspirert av reisemagasinet "Reiselyst" la vi i år opp ruta vår langs R44, og følger den ytre kystveien fra Flekkefjord til Stavanger, hvor målet vårt er Flor & Fjære. Tilbakeveien til Telemark går over Suleskardveien, kun en dags forsprang på NRKs direktesendte "Sommerbilen".
Hvert år har vi en sommer-tur nedover det blide sørland, og alltid er vi innom noen koselige sørlandsbyer; Risør, Arendal eller Grimstad, og ender som regel opp i Mandal, der fisker'n har sin årlige tur med laksestanga. Men det er litt kjedelig å alltid gjøre det samme, og til Mandals-elva går nok turen en gang senere uansett...
Siden alle er bedt om å dra på norges-ferie i år, så var vi innpå tanken om å reise nordover også, men vi regna med at der ville det bli fullt uansett, så hvorfor ikke fortsette ferden videre fra sørlandet og til Stavanger, der jeg alltid har drømt om å komme til en av nord-Europas vakreste "hager", nemlig Flor & Fjære, på øya Sør-Hidle utenfor Stavanger. Et annet sted jeg har drømt om å besøke er det fredede ladestedet Sogndalstrand. Da jeg en dag på jobben bladde igjennom "Reiselyst" og kastet øynene på stykket "Roadtrip i Sør-Norge", ble jeg så inspirert at jeg dro hjem til fisker'n og sa at reiseruta var lagt.
En hyggelig start er "stikk-innom-besøk" til familien på Justøya og i Søgne
Vi pakker oss ut og låser, og Chino har kontroll og oversikt over heimen, vel vitende om at vi snart er tilbake. Såpass kjenner han oss, og tar det hele med stoisk ro.
Da vi nærmer oss Lillesand skjærer vi av veien mot Brekkestø og tar turen til Justøyfamiliens bibelcamping, der den yngre garde har dradd for å campe etter et par uker hos oss i "perlen". Da er det vår tur til å stikke innom på besøk...
Vi passerer Blindleia via brua som tar oss over til Justøy, og finner campingplassen, - et kjempehyggelig sted med campingvogner, bobiler og hytter og med kort vei til badestranda. Her er det bare å senke skuldrene og små og store koser seg, griller og bader. Og været er med oss, selv om det ikke er veldig varmt.
Videre går reisen via Ikea og til familien i Søgne, hvor gjengen stiller "alle mann alle". Her blir det grilling og full pakke, i tillegg til en god seng og topp frokost neste dag. I Søgne har de skilt som i Hollywood, ikke alle kan skilte med det!
Stopp i den hvite byen Flekkefjord
Etter frokosten er vi igjen på veien og vi suser forbi Mandal og Farsund, men så kommer vi til den siste byen langs det blide sørlandet, småbyen Flekkefjord, og her vil vi gjerne stoppe. Jeg har nemlig sett en reportasje om all gatekunsten i byen, og er skikkelig nysgjerrig og fasinert.
I Flekkefjord er det trange gater med hvite, små sørlandshus og stakittgjerder. Byen er dekorert med heklede vimpler i mange farger og det er enkelt å parkere, og ikke så dyrt heller.
En kanal deler byen i to, og rett ved den ene enden av brua ligger en flott strikkebutikk, noe jeg trekkes til. (Fisker'n skal til sportsbutikker og jeg til strikke- og innbo-butikker a la Kremmerhuset.) Jeg blir møtt av en hyggelig dame med spritflaske, som spør om det er greit, og det er det selvsagt i disse tider. Og så er det bare å kikke seg rundt og ta på vakre garn i alle verdens nydelige farger. Rart at det skal være så moro tenker du kanskje, men sånn er det når en alltid må ha et eller annet på pinnene. Men det blir ikke noe kjøp på meg denne gang, da jeg har nok prosjekter akkurat nå...
Folk sitter på uterestauranter og koser seg, og vi kjøper vaffel og kaffe av en ung jente utenfor lampeforretningen i gågata. Det slår meg at det ikke er så veldig mange folk i gatene her, til å være en torsdag midt i juli og fellesferien. Men, det kan kanskje ikke sammenlignes med Kragerø, som akkurat nå er stuvende fullt?
Jeg oppdager det første veggmaleriet, Fiskermannen, som ligner på et motiv fra en sild-i-olje-boks, men det er laget for å ære de usynlige heltene. Kunstneren er Ivan Salazar. Det er kjempestort og dekker hele veggen. Fantastisk! Men hvor er de andre tro?
Jeg har alltid vært fasinert av sykler, og oppdager fort at de har gamle sykler som dekorasjoner rundt i gatene. De er malt i knalle farger og dekorert med blomsterpotter for å pynte opp byen. Det var skikkelig dekorativt og morsomt. Sånt sprer glede syns jeg!
Jeg finner info-skiltet til Hollender-byen og er veldig gira på å finne flere vegg-malerier, men fisker'n begynner å bli forsynt, så jeg tar meg en tur på egenhånd.
Den historiske hollenderbyen med lokal gatekunst
Jeg går til enden av gågata, krysser veien, og kommer inn i Kirkegaten. Denne gata er fra gammelt av byens hovedgate. Denne delen av småbyen er hollenderbyen, som visstnok er ett av fire turist-fyrtårn i Flekkefjord.
En gang på 1500-tallet drev Flekkefjord handel med Holland (nå Nederland), derav navnet. De viktigste varene den gang var trelast og stein. Mange hollendere bosatte seg også i Flekkefjord. Det sies at byen Amsterdam i Nederland er anlagt på tømmer fra Flekkefjord, og stein fra Flekkefjord er å finne under Schiphol, flyplassen. I 1660 fikk byen ladestedsrettigheter. Handelen med tømmer og sild, samt betydelige inntekter fra kaperfangsten, resulterte i en periodevis, voldsom ekspansjon.
På byens hjemmeside kan vi lese at dagens koselige bygningsmiljø i Hollenderbyen er mest et resultat av sildefisket på 1800-tallet. Store fiskefangster førte til at mange fiskere ble rike, og så bygde de hus for pengene de fikk på salget.
Her ligger små og litt større vakre, gamle trehus tett i tett i trange brosteinsgater og med sommerblomster rundt overalt.
På bildet til høyre over, kan du se det spesielle Grand hotell som ligger mot hovedgata der Hollenderbyen begynner. Hotellet er bygd i 1897 i klassisk sveitserstil og med åttekantede tårn. Det sies at hotellet er en av Flekkefjords mest fotograferte bygninger.
Jeg finner det første kunstverket "Vokteren" på brannstasjonens tårn ved kommunehuset. Det er laget av en sør-afrikansk kunstner som kaller seg NIMI, og med sitt litt skumle utseende, kan jeg se at fyren virkelig vokter stasjonen.
Flekkefjord museum består av en gammel kjøpmannsgård i Hollenderbyen og ligger i et skipper- og kjøpmannshus fra 1724. Det regnes som byens eldste hus. Første etasje er innredet som et herskapshus fra slutten av 1700- og 1800-tallet. I tillegg har museet to sjøbuer som har blitt bygd opp igjen etter en brann i 1981. Mellom sjøbuene ligger gata Almenningen, som forøvrig også har fått gatekunst.
Gatekunst med lokale, nasjonale og internasjonale kunstnere
Det som er spesielt med Flekkefjord, er all gatekunsten, i kontrast til den hvite husbebyggelsen. I samarbeid med gårdeierne og gatekunstnere fra inn- og utland har Hollenderbyen nå flere strålende vegger som kan beundres av alle forbipasserende. Kunsten er blant annet inspirert av Elsa Beskows fantastiske eventyrverden. Og du inviteres nesten til å gå inn i hagene til folk, for å skue kunsten litt nærmere.
Smaabyfestival i juni hvert år
Og det stopper ikke der, for hvert år inviteres en eller flere kunstnere til å lage ny kunst under Smaabyfestivalen, som feires hvert år i juni. Det hele avsluttes med en stor bakgårdsfest i Fjellgaten 9, hvor hele byen er invitert. Så gøy!
Jeg fant ikke alle kunstverkene, men må gi meg, for vi skal jo videre. Kanskje du finner noen som jeg ikke har sett? Jeg tar korteste veien gjennom byparken og går rett på parkeringsplassen og fisker'n.
Utenfor bykjerna i Flekkefjord må vi ta et veivalg; enten E39, og da er det bare et par timer til Stavanger, eller vi kan kjøre Riksvei 44, og da kan vi plusse på flere timer, eller kanskje flere døgn, for langs den ruta er det attraksjoner i fleng. Men egentlig er det ikke noe å lure på, for vi har jo bestemt oss at i år kjører vi kystveien, eller Nordsjøveien, som den egentlig kalles.
Langs Riksvei 44 - i god kosefart
Vi kjører ikke langt før sulten melder seg, og vi finner verdens fineste rasteplass ved veien, ved Langevatnet, og med verdens tøffeste bord, nemlig "kabelsneller", - som sperrer av jordet så ikke bobilene og campingturistene kommer til ved vannet. Men dette er perfekt for oss!
Gjennom dalstrøka innafor og "okka"-land
Vi har lagt sørlandet bak oss, og har forlatt de "blaude konsonanter". Skjærgården slutter, og terrenget endrer seg og konsonantene blir nok etterhvert hardere. Flere plasser får vi en følelse av at vi er på høyfjellet, her er sauer som beiter, og terrenget er vilt og vakkert.
Ikke langt fra Flekkefjord kommer vi til Åna Sira, som ender i "dalstroka innafor", som vi kjenner godt fra værmeldingen. Nå skulle en tro at vi var på Vestlandet, men vi er jo ikke det. Dette er en blanding av to landsdeler, for terrenget her er helt forskjellig, og det sies at folket som bor her ikke føler seg hjemme verken i sør eller vest. Nå er vi i vårt land, eller i "okka" land, som de sier her borte.
Helleren ved Jøssingfjorden
Jeg har peilet meg fram til et sted med fotostopp, og det er husmannsplassen under Helleren i Jøssingfjorden. Dette stedet har fascinert tilreisende i århundrer, og er nok Nordsjøveiens mest fotograferte motiv.
Jeg ser Jøssingfjorden langt der framme, og lurer på hvor Helleren ligger, og plutselig er den der, men det er jo så langt ned. Fisker'n stopper bilen og jeg hiver meg ut og får tatt et bilde fra veien. Men da vi nærmer oss, ser vi at vi kan gå til stedet. Vi krysser veien og går de få hundre meterne bort til denne spesielle plassen, - og vi er ikke alene.
På skiltet like ved står det å lese; "Helleren i Jøssingfjord er 60 meter lang og 10 meter dyp. I ly under denne mektige helleren står to små hus. Det blå huset er datert til 1700-tallet, det røde til første halvdel av 1800-tallet. Helleren var strandsitterplass under gården Haneberg. Plassfolket levde hovedsakelig av fiske, men de hadde også noen få åkerlapper innover i dalen, og husdyr som beitet oppe på heia. I det mørke kulturlaget under Helleren har arkeologer funnet spor som viser at mennesker har brukt plassen i mer enn 6000 år. Helleren ble fraflyttet på 1920-tallet. Dalene Folkemuseum overtok husene i 2001".
En kan jo lure på hvorfor folk vil bo på et sånt sted. Praktisk er det, med naturlig tak over husene, men utover det? Og fjellet har stått i flere hundre år og står sikkert mange hundre år til. Stedet har hvert år 35.000 besøkende. Dette er et unikt sted, en virkelig kulturarv.
Vi snirkler oss oppover på trange og svingete veier, og det er omtrent umulig å møte biler. Vi er på vei nedover og møter en bobil med fire-fem biler bak som skal oppover. Det er bare for oss å rygge flere hundre meter oppover bakkene, til nærmeste møteplass. Jeg tar meg i å tenke; Hva har alle disse bobilene og campingvognene på disse veiene å gjøre, - at de tør? Sist gang vi var her, på 70-tallet, med den grønne cortinaen, var det nok skumlere å kjøre, men da var det ikke sånne breie biler. Nå har de bygd noen tunneler og laget bedre autovern, og godt er det. Men det er en opplevelse å kjøre her nå også, og hvilken utsikt fra toppen!
Norges råeste rasteplass!
Vi stoppet ikke, men vil allikevel nevne denne tøffe plassen, hvor du kan både raste og overnatte. Hvis du kommer til Jøssingfjorden på sykkel, fra vest, ligger denne sykkel-rasteplassen - "Tunellstuo" - i den gamle tunellen på utsiden av dagens tunell. Her kan du sitte og nyte utsikten og få litt info om da veien ble bygget. Men det kuleste er at du har mulighet til å overnatte inne i tunellen. Hvordan da? Jo, - nemlig i hengekøyer!
Videre kjemper riksvei 44 seg gjennom landskapet, det veksler fra karrig ødeland, fjell og forblåste einerbusker, knauser med lyng, heier, gress og beitende sauer. Innimellom er det vakre innsjøer og lune dalstrøk. Og på utsiden av alt dette ser vi av og til havet. Etter ca. fire mil fra Flekkefjord, er vi ved endestasjonen for i dag.
Velkommen til det gode liv i Sokndal!
Sokndal var den første kommunen i Norden som i 2003 ble medlem av den internasjonale bevegelsen "Cittaslow". Dette startet i Italia i 1999, og tanken var å bremse litt på jaget, skru ned tempoet og prioritere livskvalitet og det gode liv. Helt perfekt at de da har en snegle i logoen sin!
Vi ønskes velkommen til kystkultur, fredet trehusbebyggelse, lakselver, innlandsvann, sjø, merkede turstier i en fantastisk natur og mye mer, står det å lese i en brosjyre vi får tak i. Det står også at her i Sokndal er det lov å være annerledes og litt gal. De har begravd janteloven, de har en egen kjærlighetsuke og fokus på de nære ting. De sier; "Vi har ingen turister - bare gjester!"
Og akkurat det med gjestfriheten, janteloven og kjærlighetsuka husker jeg godt fra et "sjekke-program" for noen år tilbake. TV3 sendte en busslast med jenter rundt om i norges land, og single gutter på stedene bussen stoppet stilte villig opp, og valgte seg ut jenter fra bussen som de var ute på "date" med. Ville jenta forelske seg i gutten og stedet og bli igjen tro? Bussen besøkte mange små og spesielle steder i Norge, og da også Sogndalstrand, som etter den gang har vært et sted vi ønsket å besøke. Det gjorde inntrykk.
En natt på Hornelands Landhandel i Sogndalstrand
Vi kjører av veien og ned til det mest besøkte reisemålet i Rogaland, nemlig Sogndalstrand, med sine 60.000 besøkende i sommersesongen. (Kanskje ikke i år, som det bare er nordmenn her.) Klemt mellom fjella og elva Sokna, ligger en rad med små hus som utgjør Stranna, som stedet heter lokalt.
Sogndalstrand er et gammelt ladested fra seilskutetiden, og allerede i 1660 årene ble stedet nevnt som et av de betydeligste handelsstedene i landet. Sogndalstrand er faktisk det eneste tettstedet i Norge hvor både trehusbebyggelsen fra 1700- og 1800-tallet og alle omkringliggende kulturlandskap er fredet. Det skjedde i 1994, sammen med kulturlandskapet rundt. Riksantikvaren har kalt stedet for kystens "Røros". Det var tidligere ladested og egen kommune fram til 1944. I dag er det kulturhotell, galleri, landhandel, utendørs amfi og fiskerimuseum. 11 av husene utgjør Sogndalstrand Kulturhotell. Den populære lakselva Sokna har sitt utløp her ved Sogndalstrand.
En dame vi traff ved Helleren fortalte oss at vi ikke kunne kjøre helt ned til hotellet, men derimot parkere 200 meter fra, og gå veien ned til restauranten, hvor det er innsjekk. "Jeg tipser om det, bare så dere slipper å gå tilbake etter bagene deres. Kanskje dere får bo på ordførerens kontor", sier hun, smiler og ønsker oss god tur. Og akkurat sånn er det. Veien ender opp i en liten parkeringsplass, hvor det står fullt med biler, men heldig for oss er det akkurat en som drar. Vi gjør akkurat motsatt av tipset, vi går først og henter siden...
Det var ikke langt å gå, og vi blir møtt av en idyllisk og koselig gate, med små, hvite hus på hver side, og blomster overalt. Omtrent alle disse husene tilhører kulturhotellet, med noen fastboende og noen utleiehus innimellom. Elva går stri på nedsiden, laksen spretter og fisker'n stirrer lengselsfullt. "Hadde jeg bare tatt med meg stanga"...
Vi sjekker inn på restauranten, og en hyggelig, ung mann følger oss til vårt rom, som er i Hornelands Landhandel, i andre etasje. Her er det fire rom, pluss felles oppholdsstue med tv og bibliotek. "Middagen serveres kl. 19:00, kos dere, og så håper jeg dere får et hyggelig opphold"! Rommet er superkoselig, i gammel stil, og med blondegardiner. Morsomt med lommelykt på nattbordet, - i tilfelle strømmen går! Vi har utsikt til gata, vinduet står oppe og det blafrer i gardinene. Vi hører sauene som beiter på Strannaåsen, på andre siden av elva. Her bør vi finne ro...
Nysgjerrigheten er stor etter å utforske dette stedet, så det blir en tur til veiens ende i gata, så vi får et overblikk husene her. Landhandelen vår er det første huset i gata, men den stenger kl. 16, så de har dessverre stengt for i dag. Så ligger de på rad og rekke; Skredderhuset Pensjonat, Kommunehuset, Krambua, Folvikhuset, Sjøbua, Mydlandshuset. Galleriet Rosengren, som selger billedkunst, keramikk, glass og smykker. Benkene "Vetets hvile" og "Sinnets ro" står til gjestenes benyttelse utenfor galleriet. Morsomt.
Dette med bøker må være spesielt her i Sogndalstrand, for flere plasser på veggene i gata, ja, - for det er bare en gate, henger det bokskap. Og her virker det som det bare er å forsyne seg, enten bytte med en du har, eller låne for en stund. Det minner meg om backpacker-turen til Mexico i 2002, hvor alle overnattingssteder og mange spiseplasser hadde disse bokbytte-skapene. Så morsomt å se det igjen...
På den andre siden av gata ved galleri Rosengren ligger galleriet "Nella Stella". Vi ser også hus med skilt "til leie", så mulig det går an å få seg en feriebolig for noen dager hvis man ønsker det. Det er bro over til den andre siden, og her står et skilt "til amfiet". Et naturlig, utendørs amfi, hvor de av og til har konserter. Ved enden av hovedgata, opp mot et utsiktssted, ligger private boliger. Det er i dag 80 fastboende i Sogndalstrand. Og ved Sokna-elvas utløp kan vi skue utover havet.
Det er grått og det kommer noen regndrypp i kveld, men det legger ingen demper på den koselige stemningen inne på restauranten da vi møter opp presis klokka syv. Vi blir møtt med "spritflaska" på utsiden, og får utdelt bord etter hvor vi bor, med god avstand til naboen. En nydelig treretters og med noe godt i glasset gjør susen. Det er hyggelig og smakfullt innredet, og jeg får meg en morsom overraskelse da jeg besøker toalettet. Det er nemlig første gang jeg opplever et piano på do!
Et fantastisk kåseri om hvordan ladestedet ble reddet
Etter maten blir vi invitert til hagen, hvor eieren av hotellet; ildsjelen Eli Laupstad Omdal, forteller om veien fram til i dag. Ho og mannen startet med krambukafé i juni 1994, som en idealistisk dugnadsinnsats for å sette fokus på dette unike stedet fra seilskutetida. En hel liten landsby var iferd med å forfalle, og noe måtte gjøres.
Det var ikke lett, med byråkrati og mange hinder underveis. Det startet med fire rom i det gamle "Skredderhuset" fra 1831. Da de overtok, vokste det trær opp gjennom gulvet, - så forfallent var det. I dag består Kulturhotellet av 11 forskjellige hus, som blant annet rommer 29 overnattingsrom, en restaurant med fokus på kortreist og hjemmelaget mat, konferanserom og en egen fengselspub.
Hotellet er også medlem av "De Historiske Hotel og Spisesteder" - "Der din historie skapes". En unik organisasjon bestående av mange av Norges mest sjarmerende hotell og spisesteder. Hotelldriften har også vært med på å bidra til at flere aktører i det lille samfunnet har våget å satse. Et morsomt og inspirerende foredrag. Og vi ønsker lykke til videre!
Videre langs Rekefjord mot Egersund
Uthvilte og fornøyde etter en god frokost neste dag, er vi klare for å dra videre. Vi forlater Sokndal og den vakre brua som ble bygget så seint som i 1999. Vakkert bygd, på gamlemåten, og bærer våpenskjoldet til kong Harald V midt i buen. Vi kjører gjennom Rekefjord og den verneverdige begynnelsen der, og veien snor seg videre mellom knauser og smale asfaltveier.
Helt ned i fjæresteinene noen plasser, vi ser storhavet og vi kjører et stykke på grusvei, og føler at vi er helt utenfor allfarvei. Men snart er vi tilbake på asfalt og Riksvei 44. Og kun tre mil fra Sogndalstrand møter vi byen Egersund.
Egersund - sørlandsbyen på Vestlandet
Vi hadde ikke planer om å stoppe her, men fisker'n vil ha seg en pause og det angrer vi ikke på! Riksveien går rett igjennom sentrum, og parkeringen ligger rett til venstre. Vi kommer i prat med dama i nabobilen, som viser seg å være lokal, og mens fisker'n går for å sjekke automaten, forteller dama alt jeg trenger å vite om Egersund.
Ho peker i vei, nemlig mot gågata. Der er det mange, fine butikker for shopping, en flott undertøysbutikk, og her finnes en egen sjokolade-fabrikk, som selger kaker, is og sjokolade. Den må vi bare besøke, og dessuten var det visstnok i familien. Dette var en hyggelig start, og vi føler oss veldig velkomne!
Vi rusler rundt i gågata en liten halvtime, går innom noen nisjebutikker og nyter en is foran sjokolade-fabrikken. Og jammen har de ikke malte sykler her også, - foran turistinformasjonen. Her er det virkelig småbystemning og koselig trehusbebyggelse. En egen kultursti har de også.
Vi fikk oss en hyggelig overraskelse da vi skulle betale for parkeringen; kr. 5,- pr. time de to første timene og så kr. 25,- videre. De har skjønt det! Hyggelig at du stanser og tar et korttids-besøk, og det bør ikke koste så mye. Sånn burde det vært i Kragerø på sommeren også!
Og etter litt research oppdager vi at det er mye vi kan gjøre her i og rundt Egersund. Det første som jeg tenker på er Egersund Fayance-fabrikk, som stengte i 1979, men nå er museum. I tillegg til sentrum går det an å ta en sykkeltur langs den gamle Jærbanen, ta toget til Helvik og sykle tilbake, og mulighet for å telte underveis. Vi kan oppleve Eigerøy fyr og overnatte i fyrmesterboligen. Dette høres ut som en spesiell sommeropplevelse. For de som virkelig vil føle på havet og kysten, oppfordres det til "coasteering" (nesten som rafting, men på sjøen).
Også alle disse spesielle stein-attraksjonene da; Ruggesteinen, Rosslandsguden, Stoplesteinan (norges Stonehenge i miniatyr) og Trollpikken. Sistnevnte ble verdensberømt over natten sommeren 2017 da noen kappet den av, men nå er den tilbake. En fin fottur i hyggelig terreng, ca. 1,9 km fra parkeringsplassen. Kanskje vi drar tilbake hit en dag?
Ogna og Jæren neste...
Etter Egersund flater landskapet seg ut, vi kjører gjennom Sirevåg, og så er vi i Ogna. Og plutselig får jeg en følelse av at jeg er i Danmark, med klitter og sandstrender og åpent hav på venstre side og vidder av jordbruksland og beitende kuer til høyre. Vi er på Jæren. Det er tid for lunsj og det passer å ta her på Ogna. Et nydelig område, selv om det alltid blåser her...
Nå nærmer vi oss raskt Stavanger, som er endemålet for denne turen fra sør til vest. Vi skal besøke Fjor&Fjære i ettermiddag, og det er virkelig noe jeg ser fram til. Bildene derifra krever et eget kapittel, og det kan du lese om her!
Kommentare