Celaya, tirsdag 19. februar 2002
Morra'n starter tidlig for oss, for en gangs skyld. Det er blå himmel og dagen ser ut til å bli fin, - men avreise og avskjed venter oss, - og det er ikke så hyggelig...
Videre mot neste reisemål
I dag skal vi videre mot Guadalajara, og bussen går kl. 09:30, så tiden går fort... Guttene er trøtte i dag, de ligger 15 minutter etter skjema og Imel må kjøre dem til skolen. Eduardo sier han ikke har lyst til å gå på skolen i dag, men det er ingen bønn, så vi sier "ha det" og på gjensyn, og de håper vi kommer tilbake en dag... En god klem får vi begge, og dette er virkelig koselige og høflige gutter. Kanskje typisk meksikansk?
Det blir kaffe og pizza fra i går til frokost. Jeg gir Imelda den spansk/norske ordboka mi, så ho kan forstå litt av norsken i boka de fikk. (Ho sa ho ville prøve å få kjøpt en, men det tror jeg nok kan bli veldig vanskelig.)
Farvel og takk for besøket!
Klokka 09 drar vi med kjempesekkene våre. Vi henter pappa Miguel utenfor studioet. (Han og Imelda skal rett på en jobb og ta bilder av 80 unger på en barneskole.) De kjører oss til buss-stasjonen og vi tar farvel. "Takk for en kjempekoselig tid og for gjestfriheten", sier vi, og vi får beskjed om å komme tilbake når vi måtte ønske. "Ok, - time to move on"... Vi vinker og vekk er de...
Vi finner "gate 23-26" og venter på bussen til Guadelajaro. Her er det ikke så strengt som da vi dro fra Mexico. Vi får med de små sekkene inn på bussen, og får utdelt juice, kjeks og matpakke. Det er visst vanlig når du kjører Primera Plus-busser.
Vi har noen timer foran oss på veien. Det er ikke mange folk med, kun åtte stykker inkludert sjåføren, så det er stille og deilig. Jeg prater litt med "nabo-gutten", som spør hvor vi kommer i fra. Han forteller at han har vært i Amerika og viser stolt fram visum og papirer.
Da klokka nærmer seg 12, ser vi at landskapet utenfor vinduene er tørt og med veldige sletter. Det er noen høye fjell i det fjerne. Flere plasser ser vi dyrket mark og kuer, og de har allerede høstet inn grøden. De vide trærne med små blader, minner om landskap jeg har sett på bilder fra Afrika. Jeg blir kjempetrøtt etterhvert og dupper litt av.
Buss-stasjonen med syv bygninger
Plutselig er vi framme og bussen står stille. Klokka er 13:20. Det virker så øde og rart her til å være en stor buss-stasjon. Vi spør om dette er "Nueva Central Camionera", og får det bekreftet. Vi har lest i Lonely Planet-boka at den nye buss-stasjonen her har syv store bygninger i U-form, - men det ligner ikke dette? Men når de sier det, så har vi vel kommet til rett plass.
Så skal det kjøpes buss-billetter til Mazatlan, som er neste mål. Vi ender opp med en TAP (Primera MP) og betaler 263,- pesos pr. person. Det er en nattbuss, så vi har plenty med tid. Sekkene blir satt til oppbevaring og vi tar en taxi til forstaden til Guadalajara; San Pedro Tlaquepaque, som Imelda har anbefalt oss. Stedet med det vanskelige navnet, og hvor foreldrene hennes alltid har bodd. Moren hennes lever fremdeles.
Vi er i staten Jalisco, og det er et strategisk stoppepunkt mellom Guadalajara og Mexico City. Tlaquepaque har alltid vært en tradisjonsrik og billedskjønn plass, setet for bohemer og håndverk, og er berømt for sine"Clay"-skulpturer. (Keramikk-figurer laget av leire.) I dag er Tlaquepaque hovedhåndtverks-senteret i Mexico og et av de mest viktige i verden. En koselig liten by er det i allefall.
Restauranten "uten navn" er populær ifølge LP
Vi går først til turistinformasjonen, som er en liten "bu" ved parken, og får kart og litt informasjon. Vi er ganske så sultne, så vi går rett til "Restaurant sin Nobre" (restauranten uten navn). Den ligger i Madero 80, og er et "favorittvalg for god mat, levende musikk og en tropisk hage med papegøyer, haner og påfugl som vandrer rundt bordene", ifølge Lonely Planet.
Her er det kjempekoselig og veldig hyggelig betjening. Og maten - den er helt perfekt! Det blir "conga" (mixed juice av ananas, appelsin og grape) og "chicken fajitas" og "swiss chicken". Jeg får nydelig champignon-saus med fløte til min kylling, pluss gulerøtter og squash. Besøk ved bordet får vi også; påfuglen bruser opp i all sin prakt... Vi slapper av leeenge, - før vi går ut i sola igjen.
Vi tusler litt rundt i gatene, mest i hovedgata "Independencia", hvor håndverksbutikkene ligger på rekke og rad. Jeg forelsker meg helt i en glassforretning med glass i alle størrelser og fasonger. Skulle gjerne hatt plass til en karaffel og seks små glass med grønn kant og små kaktuser inne i midten. Men er det plass? Nei, - dessverre... Vi handler noen småting og noen kort. En kald iscappucino smaker godt i varmen utenfor en koselig kaffebar. Vi finner ingen internett-café, så etterhvert føler vi oss forsynt og tar en drosje tilbake til buss-stasjonen. Det er da vi oppdager at det virkelig er syv forskjellige bygninger. Og det er en stor utfordring å måtte gå fra bygning til bygning til vi finner den som er "vår"...
Mannen med "mumien"
Vi prøver å slappe av og timene går... Men vi blir ganske trøtte etterhvert. Mennesker kommer og går, og det blir å sitte og studere livet og alt det som skjer på en buss-stasjon. En mann som har med seg en stor figur, som ligner en "mumie", vekker vår oppmerksomhet, og vi lurer veldig på hva han egentlig drasser rundt på? Er det en stor helgen-figur eller er det et menneske? Ja, - en kan jo lure! To mannfolk med hvite cowboyhatter ser ut til å høre hjemme langt oppe i fjellene. En mann skjeller og skjeller på en ung kvinne han er sammen med, og da de forsvinner, roper en av cowboyhatt-mennene til meg; "Mexican man macho"! Jeg sier "si" og smiler. Det er lett å skjønne at vi er i et katolsk land, for det er brennende lys og Maria-, Jesus- eller helgen-figurer overalt. Til og med her på buss-stasjonen.
Så kan vi endelig gå på bussen, som har avgang kl. 22:30. Vår TAP-buss, som vi var litt bekymra for, fordi det ikke var de LUX-buss (kosta 100 pesos mindre pr. person), viser seg å være kjempefin. Egentlig er det bare tull å betale ekstra for en flaske brus og et pledd.
Securitas-sjekk på nattbussen
Vi har en lang natt foran oss, og etterhvert så dupper jeg av, midt i en film. Jeg våkner av at bussen står stille, og ser at klokka er 03:30. Det går noen grønnkledde "gutter" rundt og sjekker ting. En prøver å komme inn på doen rett ved oss, og jeg sier han må "pushe hard", da døra er så trang. Han får det ikke til, og sier noe på spansk og smiler; "gracias". "De nada", kommer det fra meg, helt automatisk. De lyser med lykter og skrur litt her og der. Det viser seg å være en "securitas-sjekk". Det er iallfall det som står på skiltet på bilen som står parkert på utsiden. Jeg sovner igjen og våkner framme i Mazatlan kl. 06:10. Det er for tidlig å bevege seg ut i byen, så vi går noen meter inn i en ventehall og finner noen deilige, blå sofaer og sover videre i to timer...
Komentar